Å komme avsides i en urolig verden

Noen ganger kommer livet så tett på oss at vi nesten mister pusten. Verden banker på med bilder, stemmer og nyheter vi ikke rekker å sortere. Vi forsøker å følge med, være ansvarlige, bry oss. Likevel kan alt vi tar inn, bli liggende i kroppen som en tyngde. Hjertet blir fullt, hodet blir slitent, og sjelen lengter etter stillhet.

En sensommermorgen våknet jeg mer sliten enn vanlig. Kroppen verket, og hodet kjentes tungt. Jeg sto opp, lagde kaffe og gikk ut på terrassen ved fjellhytta. Der, i møte med dalen og morgenlyset, pustet jeg ut, og tenkte: Det er lov å være sliten. En befriende tanke.

Stillheten lå tett rundt meg. Jeg hørte vinden i bladene, fuglesang – og min egen øresus. Etter hvert begynte jeg å legge mer merke til fuglene. De sang i ulike toner, noen høyt og ivrig, andre lavmælt og nesten hviskende. Jeg undret meg: Kan fugler våkne slitne? Blir de lei av å samle mat, bygge rede og bære omsorg for ungene sine?

Paulus skriver at hele skaperverket sukker og stønner som i fødselsrier. Kanskje er vi nærmere fuglene enn vi tror. Vi lever under den samme himmelen, på den samme jorden, i en skapning som lengter etter å bli hel. Jesus sier: «Se på fuglene under himmelen!» De arbeider, bygger og leter etter føde. Likevel bærer de ikke morgendagen slik vi ofte gjør. De minner oss om at livet ikke først og fremst holdes oppe av vår bekymring, men av Guds omsorg.

Å komme avsides er ikke å vende ryggen til verden. Det er å la sjelen få puste. Og noen ganger trenger vi mer enn stillhet alene. Da kan det være en nåde å søke støtte hos et annet menneske — en venn, en sjelesørger, en prest, en terapeut eller en lege. I stillheten, og i fellesskapet med mennesker som vil oss vel, kan vi få legge fram det vi bærer for Gud. Der kan vi øve oss i å høre den milde stemmen som sier: Du er sett. Du er elsket. Det finnes hjelp. Du trenger ikke bære alt alene.