Alle vil bry seg, men ingen vil være til bry

Gjennom livet vil de fleste av oss erfare både det å hjelpe og det å bli hjulpet. De fleste av oss ønsker å være der for andre når de trenger det. Samtidig kan det være langt vanskeligere å være den som selv trenger hjelp. At andre stiller opp. Vi vil alle bry oss, men ingen vil være til bry. Det er åpenbart en dårlig kombinasjon, og den kan få uheldige konsekvenser.

I Bibelen møter vi ofte ordet «hverandre»: Elsk hverandre, tilgi hverandre, bær hverandres byrder. «Hverandre» peker mot en veksling mellom å være i begge roller. Ikke bare være den som gir hjelp, men også den som ber om hjelp og tar imot hjelp.

I sjelesorgsrommet møter jeg ofte mennesker som sier ting som: «Det er rart å sitte på denne siden av bordet.» De har identifisert seg som hjelpere og har hatt den rollen overfor mange mennesker gjennom lang tid. Men før eller siden sier det stopp. For vi må ta vare på oss selv for å kunne ta vare på andre.

«Jeg trenger» er kanskje de vanskeligste ordene for mange av oss å si. Det innebærer å sette ord på at vi har et behov, og at vi kanskje trenger andre mennesker for å møte det. Men før vi kan si det til andre, må vi ofte erkjenne det for oss selv. Hva trenger jeg egentlig? Mange av oss er flinke til å registrere andre behov, men mindre flinke til å legge merke til våre egne.

Målet er ikke å bli selvopptatte, men å leve på en måte som er sunn og bærekraftig. Ingen av oss er ment til å bære alt alene, og ingen av oss er ment å bære andre alene heller.

Derfor er min oppfordring å både bry seg og å være til bry. Å gi når du har noe å gi, og be om hjelp når du trenger det. Et sunt fellesskap består ikke bare av mennesker som bærer, men også av mennesker som lar seg bære.