Gud så at at det ikke var godt

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1. Mos. 1,1). Deretter skapte han mennesket og satt det i hagen. Gud så også noe viktig:

«Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag» (1. Mos. 2, 18).

Helt fra begynnelsen var vi mennesker ment til å leve i fellesskap. Skapt til å stå sammen, hjelpe hverandre og bære livet sammen.

Likevel opplever mange å stå alene med det som er vanskelig. Menneskene rundt oss er kanskje der, men det er vanskelig å slippe noen inn. Vanskelig å sette ord på tanker, følelser og det vi egentlig bærer på.

Men når vi gjør det, når vi våger å dele litt at det som er tungt, og noen faktisk lytter, da skjer det ofte noe i oss.

Vi begynner å forstå oss selv litt bedre. Tankene kan bli lettere å sortere. Det som føltes kaotisk alene, kan oppleves mindre tungt når det deles med et annet menneske.

Det handler ikke alltid om å finne en løsning. Noen ganger ligger lettelsen ganske enkelt i det å bli møtt.

I et menneske som lytter. I et trygt nærvær. I en hjelper – slik Gud kalte oss til å være for hverandre.